Epilog - Oven Leirsted

Alle vi som har streifet innom Oven Leirsted har vel i korte øyeblikk sett rundt oss, og tenkt som så at dette umulig kan være det råeste ferietilbudet for norsk ungdom. Jeg mener på ingen måte å støte ildsjelene som legger liv og lyst ned for å vedlikeholde denne åkeren med noen rødmalte bygninger plassert i hver sin ytterkant av gressflekken. Tvert imot.

Og for deg som eventuelt ikke har vært så heldig å avlegge Oven Leirsted et besøk, kan jeg fortelle deg at den rent fysisk består av en sovebrakke, innredet med en håndfull køyesenger som når du minst aner det kan finne det for godt å rase sammen.
Videre er leirstedet utstyrt med en do-bygning, hvor navnet røper at den inneholder en del doer jevnt eller ujevnt fordelt på en gutte- og en jente side. Går man i en diagonal herfra kommer man til hovedbygget, hvor første etasje består av en matsal der bord og benker, vegger og tak er laget av samme treverk, og hvor måltider inntas mellom klokken 9 og 6, henholdsvis frokost og kveldsmat.
Dersom disse tidspunktene skulle være unaturlige for deg, er det ingen forståelse for dette, men om du er på sultedødens rand kan du likevel nyte godt av frukt og yoghurt som nattmat, og dette munnfyllet inntas ofte i små grupper.

Måltidene kokes på kjøkkenet, i gryter større enn ovens vanntank, men grunnet sene kvelder for overtrøtte ledere, er det ikke lengre tillat å bevege seg på kjøkkenet for oss som ikke har fått matlagingens kunst i gave.
For å komme seg opp i andre etasje blir man dermed nødt til å ta veien ut i regnet, løpe opp en liten bakke og så raskt som mulig kaste seg inn gjennom en grønnslitt dør for å unngå at alle sidene i bibelen skal måtte vries opp så snart man er innenfor. Dersom du er heldig kan det hende det er sol, men da er også muligheten for at bibelen ligger igjen i teltet relativt stor.
Men bibel eller ikke, på møtene er alle hjertelig velkomne, og så fort du er inne i møtesalen ser du en mengde stolkrakker, hvor innskrifter som ”her var torkild 2007” og ”Roger + Christina = sant” pryder stolryggenes bakside. I møtesalen foregår det møter to ganger daglig, formiddag og kvelds.

Vegg i vegg med møtesalen ligger et oppholdsrom som i nyere tid kalles rorbua på folkemunne. Bruken av dette rommet er noe svevende, men det blir brukt til både langstrekkelige ledermøter og vittige røverhistorier i beste rorbu stil. Men det går vel kanskje mye som det samme…

Deretter kommer du til Ovens gullgruve, nemlig kiosken. Her kan du glede smaksløkene med sure frosker til 50 øre stykke, eller kjøpe deg en forfriskende is. Åpningstidene er ofte uvisst, så her gjelder det å være parat med noen småmynt i lommen til enhver tid.

Og vi må jo ikke glemme det siste bygget, og muligens det viktigste, i alle fall når det gjelder hygiene. Når man kommer løpende fra iskaldt regnvær er det alltid innbyende å sette de barbeinte føttene på det gode varme betonggulvet, malt med vannfast maling som merkelig nok har tendensen til å smitte av i kontakt med vann. Her finnes metervis med vask og likedan med speil, og både en og to dusjer med nydelig varmt vann. Men tross at disse forholdene er så til de grader tilrettelagt for en stor gruppe mennesker, er det fort gjort å slurve litt med kroppsvask. Men så lenge du vasker hendene og skrur av vannet med papiret er det viktigste gjort.

Mellom alle disse bygningene befinner det seg en stor slette, et digert tre og en drøss med telt. I teltene bor alle de som ikke har vært føre var og bestilt seg rom i den fabelaktive sovebrakken, og alle de som vil dra nytte av alle teltlivets fordeler. Det være seg å våkne til en teltduk som enten er så våt at den klistrer seg mot ryggen din med mygg roll-on som lim, eller en teltduk som har vært varmet opp av solen så lenge at temperaturen i teltet er til å bli kvalm av.

Det siste alternativet blir gjerne ekstra vellykket kombinert med den gode hygienen jeg tidligere har snakket om. Denne morgenopplevelsen forsterkes gjerne av at teltets temperatur kvelden før var såpass mye under frysepunktet at du har kledd deg med så mange lag som overhode mulig, sånn at du akkurat får kilt deg ned i soveposen.
Ja, så våkner du opp, og det éne paret med sokker som fortsatt var rent har på mirakuløst vis lurt seg ut av bagen, og er nå på god vei til å trekke til seg næring fra det våte gresset.

På dager med sol er det meste fryd og gammen. Da kan du gå barbeint hele døgnet og slipper dette sokkeproblemet. Da er det bare å trippe våkent bort til flaggstanga og vente på at alle de heseste stemmene skal komme på plass slik at Gud signe vårt dyre fedreland kan runge utover leirplassen, og gi kjøkkendamene et ekstra kvarter å gjøre i stand frokosten på.

Vi kan vel alle være enige om at dette stedet verken er luksuriøs eller moderne på noen måte, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har fundert litt på hvorfor i all verden vi kommer igjen år etter år. Jeg kan konkludere med at det i alle fall ikke er selve stedet, men nye og gamle fjes, flotte møter og en herlig stemning som du bare kan finne nettopp her.
Og hver gang vi kjører i gressklipperfart opp den lille stien som fører oss til dette stedet, og vi lurer på hvorfor det fortsatt kribler litt i magen etter så mange år, så er det nok bare fordi vi har OVEN I VÅRT HJERTE.