blogg

Død over denne bloggen

2009-03-31T06:45:00.000-07:00

Fordi jeg av uante grunner ikke klarer å slette denne bloggen (som ble erklært død i desember) viser jeg til min nye blogg: www.elismelis.no. Hjertelig velkommen :)

juleferie kom til meg!

2008-12-14T11:55:00.000-08:00

Nei forresten, ikke kom til meg! Jeg vil ikke ferie juleferien her i Drammen! Men kom, kjære juleferie, og det litt fort, for jeg orker ikke vente lengre. Maks fire dager! Aldri har jeg fortjent juleferie så mye som jeg gjør iår. Det kjennes hverfall sånn ut. Den er særdeles etterlengtet, og eksamensrøsjet som har pågått en måneds tid nå kan vel ta på seg mye av skylden for det. Men nå er det bare dager igjen til jeg pakker bilen full av klær og drar min kos til herlige julebyen Fredrikstad. I cant wait!

OK. Så har jeg kanskje ikke kjøpt så mange julegaver i år enda. Men jeg vet hva jeg skal kjøpe! Jeg skal gjøre det når jeg får ferie.
OK. Så har jeg ikke klippet meg på en stund, og jeg har heller ikke vært hos tannlegen som jeg lovte meg selv, fordi jeg alltid har hull og visdomstenner. Jeg skal gjøre det når jeg får ferie. (Ikke tannlegen, det får bli et nyttårsforsett).

Dette skal jeg gjøre i juleferien:
- Kjøpe julegaver
- Jobbe(bla. kl. 8 på 1.juledag)
- Klippe meg
- Dra på blodbanken
- Spise mammas herlige julemat
- Finne på bøll med mine kjære venner
- Feire jul
- Lese skjønnlitteratur (that's right, IKKE PENSUM)
- Lime album
- Stå på snowboard
- Slappe av!

Desemberglede

2008-11-22T04:16:00.000-08:00

Midt i eksamenslesing og oppgavegjøring er det fort gjort å gjøre andre ting, som feks å gå i butikken og kjøpe julebrus. Men i fravær av mammas stemme som forteller meg hva jeg ikke burde spise og drikke, dukker det opp en annen morsstemme: Astrid Olson i Greveholm! Og mens setningen: Inga julmust førra julafton har jag jo sagt! runger rundt i hodet mitt og jeg svelger mer og mer boblende e-stoff-brus og dytter vekk tanken på at jeg for lengst burde vært hos tannlegen fordi jeg alltid har hull, kjenner jeg at det virkelig ikke kan bli jul uten Greveholm i desember...
For deg som eventuelt ikke har vært så heldig å lære alle de skånske replikkene utenat, kan jeg informere om at Greveholm er tidenes julekalender, spilt inn av en rekke mer eller mindre amatørmessige skånske skuespillere og opptill flere spøkelser. Grunnet flytting fra hjemmet får jeg i år ikke muligheten til å se den dag for dag på VHS sammen med min 13 år gamle søster, sånn som vi har gjort i åresvis (og gjerne til flere årstider). MEN i min iver etter å gjøre andre ting enn nettop det jeg burde slumper jeg innom vår alles kjære youtube og finner hva? Jo, ikke mindre enn alle 24 episodene! Så kjære venner, julen er reddet, og jeg oppfordrer dere alle til å få deres daglige dose svensk adventsspenning fra og med 1. desember.

Til høyre ligger en liten teaser, jeg klarte ikke å få lagt den inni innlegget desverre.

Jeg gleder meg til å stå på snowboard

2008-11-12T04:36:00.000-08:00

Og i denne gleden har jeg laget et sammensurium av små videoklipp fra forrige vinter, i Movie Maker såklart, med alle slags effekter klæsja på i en salig blanding. Enjoy;)

Epilog - Oven Leirsted

2008-11-09T05:52:00.000-08:00

Alle vi som har streifet innom Oven Leirsted har vel i korte øyeblikk sett rundt oss, og tenkt som så at dette umulig kan være det råeste ferietilbudet for norsk ungdom. Jeg mener på ingen måte å støte ildsjelene som legger liv og lyst ned for å vedlikeholde denne åkeren med noen rødmalte bygninger plassert i hver sin ytterkant av gressflekken. Tvert imot.

Og for deg som eventuelt ikke har vært så heldig å avlegge Oven Leirsted et besøk, kan jeg fortelle deg at den rent fysisk består av en sovebrakke, innredet med en håndfull køyesenger som når du minst aner det kan finne det for godt å rase sammen.
Videre er leirstedet utstyrt med en do-bygning, hvor navnet røper at den inneholder en del doer jevnt eller ujevnt fordelt på en gutte- og en jente side. Går man i en diagonal herfra kommer man til hovedbygget, hvor første etasje består av en matsal der bord og benker, vegger og tak er laget av samme treverk, og hvor måltider inntas mellom klokken 9 og 6, henholdsvis frokost og kveldsmat.
Dersom disse tidspunktene skulle være unaturlige for deg, er det ingen forståelse for dette, men om du er på sultedødens rand kan du likevel nyte godt av frukt og yoghurt som nattmat, og dette munnfyllet inntas ofte i små grupper.

Måltidene kokes på kjøkkenet, i gryter større enn ovens vanntank, men grunnet sene kvelder for overtrøtte ledere, er det ikke lengre tillat å bevege seg på kjøkkenet for oss som ikke har fått matlagingens kunst i gave.
For å komme seg opp i andre etasje blir man dermed nødt til å ta veien ut i regnet, løpe opp en liten bakke og så raskt som mulig kaste seg inn gjennom en grønnslitt dør for å unngå at alle sidene i bibelen skal måtte vries opp så snart man er innenfor. Dersom du er heldig kan det hende det er sol, men da er også muligheten for at bibelen ligger igjen i teltet relativt stor.
Men bibel eller ikke, på møtene er alle hjertelig velkomne, og så fort du er inne i møtesalen ser du en mengde stolkrakker, hvor innskrifter som ”her var torkild 2007” og ”Roger + Christina = sant” pryder stolryggenes bakside. I møtesalen foregår det møter to ganger daglig, formiddag og kvelds.

Vegg i vegg med møtesalen ligger et oppholdsrom som i nyere tid kalles rorbua på folkemunne. Bruken av dette rommet er noe svevende, men det blir brukt til både langstrekkelige ledermøter og vittige røverhistorier i beste rorbu stil. Men det går vel kanskje mye som det samme…

Deretter kommer du til Ovens gullgruve, nemlig kiosken. Her kan du glede smaksløkene med sure frosker til 50 øre stykke, eller kjøpe deg en forfriskende is. Åpningstidene er ofte uvisst, så her gjelder det å være parat med noen småmynt i lommen til enhver tid.

Og vi må jo ikke glemme det siste bygget, og muligens det viktigste, i alle fall når det gjelder hygiene. Når man kommer løpende fra iskaldt regnvær er det alltid innbyende å sette de barbeinte føttene på det gode varme betonggulvet, malt med vannfast maling som merkelig nok har tendensen til å smitte av i kontakt med vann. Her finnes metervis med vask og likedan med speil, og både en og to dusjer med nydelig varmt vann. Men tross at disse forholdene er så til de grader tilrettelagt for en stor gruppe mennesker, er det fort gjort å slurve litt med kroppsvask. Men så lenge du vasker hendene og skrur av vannet med papiret er det viktigste gjort.

Mellom alle disse bygningene befinner det seg en stor slette, et digert tre og en drøss med telt. I teltene bor alle de som ikke har vært føre var og bestilt seg rom i den fabelaktive sovebrakken, og alle de som vil dra nytte av alle teltlivets fordeler. Det være seg å våkne til en teltduk som enten er så våt at den klistrer seg mot ryggen din med mygg roll-on som lim, eller en teltduk som har vært varmet opp av solen så lenge at temperaturen i teltet er til å bli kvalm av.

Det siste alternativet blir gjerne ekstra vellykket kombinert med den gode hygienen jeg tidligere har snakket om. Denne morgenopplevelsen forsterkes gjerne av at teltets temperatur kvelden før var såpass mye under frysepunktet at du har kledd deg med så mange lag som overhode mulig, sånn at du akkurat får kilt deg ned i soveposen.
Ja, så våkner du opp, og det éne paret med sokker som fortsatt var rent har på mirakuløst vis lurt seg ut av bagen, og er nå på god vei til å trekke til seg næring fra det våte gresset.

På dager med sol er det meste fryd og gammen. Da kan du gå barbeint hele døgnet og slipper dette sokkeproblemet. Da er det bare å trippe våkent bort til flaggstanga og vente på at alle de heseste stemmene skal komme på plass slik at Gud signe vårt dyre fedreland kan runge utover leirplassen, og gi kjøkkendamene et ekstra kvarter å gjøre i stand frokosten på.

Vi kan vel alle være enige om at dette stedet verken er luksuriøs eller moderne på noen måte, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har fundert litt på hvorfor i all verden vi kommer igjen år etter år. Jeg kan konkludere med at det i alle fall ikke er selve stedet, men nye og gamle fjes, flotte møter og en herlig stemning som du bare kan finne nettopp her.
Og hver gang vi kjører i gressklipperfart opp den lille stien som fører oss til dette stedet, og vi lurer på hvorfor det fortsatt kribler litt i magen etter så mange år, så er det nok bare fordi vi har OVEN I VÅRT HJERTE.

Nå kommer vintern

2008-10-20T08:39:00.000-07:00

Høsten har virkelig kommet, og jeg fryder meg. Men her i Drammen har de allerede begynt å tenke på vinteren. Og hva er vel mer naturlig enn å lage en skøytebane på byens fotballbane i midten av oktober når det regner og er plussgrader? De skal ha for pågangsmotet sitt syns jeg.
For et par år siden var skøyter tidenes vinteraktivitet, og vi tura ivei til særp nesten hver søndag. Det var herlig, men jeg skal ikke skryte på meg noe bra teknikk når det gjelder skøyting. Men det kan jo tenkes at den blir bedre nå? Det fryder meg iallefall å se en skøyteis mens jeg sykler forbi i full fart og øsende regnvær.

De gamle er eldst...

2008-10-09T19:24:00.000-07:00

Min familie består av en rekke ulike mennesketyper. Du finner de stillferdige tenkerne og du finner de høylytte skravlerne. Men du finner også de som ikke bestandig er nødt til å rope høyest. De som alltid har en historie på lur, men som sparer den til de spesielle annledningene. Jeg kjenner meg igjen i alle disse mennesketypene, men mest sans har jeg likevel for den hemmelighetsfulle snakkesalige tenkeren. Som min mor alltid sier om min oldemor Kirsten: Du ska få ros når'e kommer fremman! pleite Kirsten å si...